Å lytte til en venn på kafe

Å lytte til en venn på kafé. 

Vi satt fire venner og snakket på Mat og Mer. Jeg var litt mulefunken fordi de ikke serverer deres ypperlige linsesuppe om sommeren, men la gå. Åse slet nemlig med større problemer på hjemmefronten og jeg ble lutter øre. Vi ble alle lutter øre. Med formaninger fra utallige kommunikasjonsbøker prøvde vi å lytte og ikke komme med løsninger og råd. Det klarte vi også en stund. Så ble vi ivrige, fanget av egne råd og opprørt over andres utilstrekkelige råd. Så var det et eller annet som skjedde med Åse. Jeg skottet bort og spurte hva det var som skjedde med henne. Hun svarte med tårer i øynene at hun var berørt og at hun var redd for å se på meg fordi jeg så henne så tydelig. Hun var også glad for at jeg hadde spurt hva som skjedde med henne: Det var det hun virkelig trengte.

Jeg følte meg både beæret og smigret. Jeg liker å tenke at jeg ser folk, og liker det ennå bedre når det blir bekreftet av andre. Det var også noe godt og vemodig som rørte seg i meg når hun sa det, vi møttes.

Så begynte jeg å tenke: Hva var det jeg så? Hva var det som gjorde at Åse syntes jeg så henne? Vi satt i stearinlys, men jeg husker at ansiktet og spesielt partiet rundt øynene skiftet ørlite grann farge. Det virket også som om øynene ble en anelse mørkere for jeg husker at jeg prøvde å se etter om hun var i ferd med å begynne å gråte, men nei. Mer var det ikke jeg så. Samtidig husker jeg at noe skjedde med meg. Jeg ble utålmodig og frustrert med oss andre som kom med alle disse rådene. Samtidig ble jeg nysgjerrig på hvordan Åse egentlig hadde det midt i strømmen av gode, velmenende råd. I denne sammenhengen var dèt tilstrekkelig til at jeg tok sjansen og spurte direkte, og vi så hverandre.

Jeg er av typen som av vane misliker konflikter og syntes det var utfordrende å spørre Åse direkte. Ikke bare fra mangel på bevis om at noe ikke stemte, men også ut av frykt for å bry meg med noe som ikke var min sak. Åses svar bekreftet to ting. For det første at hun hadde behov for var at vi andre brydde oss. For det andre at jeg kunne stole på min egen magefølelse koblet opp mot ørsmå signaler hos Åse – tilstrekkelig til at jeg kunne stille et direkte og åpent spørsmål om hva som skjedde med Åse der og da.

Det var også merkelig, og vidunderlig, å oppleve hvordan vi andre på nytt ble stille og ventet og lyttet til Åses svar. Servitrisen spurte om vi ville ha kaffe. Ja, og ta med en jordbærsorbet for  å feire møtet!

Gunaketu, 2006