Hvorfor gjorde han det, da? Sjekk det ut!

I Aftenposten 16.06.08 kunne Sylvi Leander fortelle oss hvordan ”mentalisering” kan hjelpe oss til å navigere i eget og andres sinn. Et dårlig kompass kan føre til misforståelser og flokete følelser. Ja, vi trenger gode verktøy – kompass – for å orientere oss i det mentale landskap. Ved videre undersøkelse finner jeg at ”den vitenskapelige tradisjon knyttet til begrepet mentalisering streber etter å utvikle et nytt intellektuelt rammeverk for psykoterapi... [for] å bruke terapeutiske teknikker som er særlig egnet til å fremme evnene til å mentalisere…Men til forskjell fra de tradisjonelle kognitive terapiformene, har mentaliseringsbasert terapi ikke bare fokus på egne tanker, men også både tanker og følelser hos andre.

            Det er spennende å lese hvordan kognitive terapiformer mer og mer fokuserer på samspillet mellom mennesker, og dermed nærmer seg de humanistiske sidene ved psykoterapi. Da jeg gikk befalsskolen, uten videre sammenligning med Sverre Disen, lærte vi at kompasset måtte samstemmes med terrenget. Det stemmer kanskje at raskeste vei til B går rett vest, men der ligger det kanskje også et 20 meter høyt stup. Også i organisasjonspsykologi lærer man igjen og igjen den dyre leksen at det lønner seg å sjekke ut ens forestillinger om klienten, enten de er ens egne ansatte eller deler av et annet konsern. Hvis ikke kan det være vanskelig å sette en kurs som passer og som man får den andre til å være med på uten å sabotere.

            Dette var en av de viktige ”oppdagelsene” i humanistisk psykologi: Å sjekke ut ens antagelse om den andre og så forholde seg til det svaret en fikk. Det viktigste var i tillegg ikke at forklaringen var så nøyaktig som mulig men at det åpnet for dialog mellom partene. Da har man virkelig fokus både på egne og andres tanker og følelser. Det går i riktig retning.

Gunaketu Kjønstad,

Oslo, 16.06.08