In Treatment 16.mars

Bess, moren til Oliver, ber om en samtale alene før eks-mannen og sønnen blir med inn. Prøver hun å sjekke opp Paul? Hun er så smørblid. Paul biter ikke på men går til motpolen. Stemmer glansbildet? Han tar sats i velviljen og konfronterer Bess. Ødelegger han ferien hennes eller gir han henne en god sjanse til å reflektere over virkeligheten med en venninne?

Med Oliver er han forsiktig. Ved første motstand prøver han noe annet, og no annet, og noe annet. Så møtes de til slutt og gutten får i seg skikkelig næring: fysisk og relasjonelt. Et vakkert øyeblikk.

In Treatment

In Treatment er et spennende program som tydeliggjør interessen og behovet for å snakke om våre mellommenneskelige forhold. Som gestaltterapeut og veileder synes jeg det er spennende å trekke frem aspekter som jeg liker spesielt godt. Jeg håper andre kan gjøre det samme.

In treatment 13:35

Terapeuten tar med seg sønnen Oliver på gangen når foreldrene begynner å krangle om farens nye kjæreste som også har vært Olivers lærer. Der snakker de om skilpadden som Oliver etterlot på et tidligere besøk. Terapeuten snakker om skilpadden og hvordan den bærer huset med seg. Oliver sier den er så treg fordi den bærer huset sitt rundt. Terapeuten spør om det er andre ting han ser i skilpadden.

Blinkskudd!

Han lar Oliver snakke om familiesituasjonen i forhold til den trygge skilpadden. Hva skjer?

Blinkskudd nummer to.

Oliver la merke til skoboksen som skilpadden kom i: Er terapeuten en far; en god far; en god far som Oliver savner? En god åpning til å snakke om gutter som også lever med skilte foreldre og savner dem og er lik ham selv i gapet mellom mor og far. Det at han åpner for fri assosiasjon rundt skilpadden med huset på ryggen gir uttelling.

 

Skriveøvelse

I det siste har jeg blitt inspirert til å jobbe med egen skriveferdighet. Først fikk jeg låne Gro Dahle sitt Skrivekurs for skrivelystne av Trine og ble veldig inspirert. Så inspirert at jeg startet et lite skrivekurs for amatører. Der brukte jeg en liten øvelse: 

1. Se rundt deg. velg en ting. Gi den sjel: Jeg ser på multiskriveren min der den sitter med åpen kjeft som en hval og venter på A4 krill som må komme. Store stimer på 500 papirkrill går unna i fem jafs. 
2. Velg en annen ting: Bordlampen jeg fikk av Inge; en slags maritim overlevning som for tiden har slått seg helt av og surmuler på kassa si, lengtende etter Kaptein Akkab som ble tatt av Mobi Dick. 
3. Skriv en historie om hvordan de møtes.
4. Publiser historien din her :-)

Nattens sitat

For å se virkeligheten klarere må man vende seg bort fra det man har vennet seg til å betrakte som virkeligheten (Platon)

Å lytte til en venn på kafe

Å lytte til en venn på kafé. 

Vi satt fire venner og snakket på Mat og Mer. Jeg var litt mulefunken fordi de ikke serverer deres ypperlige linsesuppe om sommeren, men la gå. Åse slet nemlig med større problemer på hjemmefronten og jeg ble lutter øre. Vi ble alle lutter øre. Med formaninger fra utallige kommunikasjonsbøker prøvde vi å lytte og ikke komme med løsninger og råd. Det klarte vi også en stund. Så ble vi ivrige, fanget av egne råd og opprørt over andres utilstrekkelige råd. Så var det et eller annet som skjedde med Åse. Jeg skottet bort og spurte hva det var som skjedde med henne. Hun svarte med tårer i øynene at hun var berørt og at hun var redd for å se på meg fordi jeg så henne så tydelig. Hun var også glad for at jeg hadde spurt hva som skjedde med henne: Det var det hun virkelig trengte.

Jeg følte meg både beæret og smigret. Jeg liker å tenke at jeg ser folk, og liker det ennå bedre når det blir bekreftet av andre. Det var også noe godt og vemodig som rørte seg i meg når hun sa det, vi møttes.

Så begynte jeg å tenke: Hva var det jeg så? Hva var det som gjorde at Åse syntes jeg så henne? Vi satt i stearinlys, men jeg husker at ansiktet og spesielt partiet rundt øynene skiftet ørlite grann farge. Det virket også som om øynene ble en anelse mørkere for jeg husker at jeg prøvde å se etter om hun var i ferd med å begynne å gråte, men nei. Mer var det ikke jeg så. Samtidig husker jeg at noe skjedde med meg. Jeg ble utålmodig og frustrert med oss andre som kom med alle disse rådene. Samtidig ble jeg nysgjerrig på hvordan Åse egentlig hadde det midt i strømmen av gode, velmenende råd. I denne sammenhengen var dèt tilstrekkelig til at jeg tok sjansen og spurte direkte, og vi så hverandre.

Jeg er av typen som av vane misliker konflikter og syntes det var utfordrende å spørre Åse direkte. Ikke bare fra mangel på bevis om at noe ikke stemte, men også ut av frykt for å bry meg med noe som ikke var min sak. Åses svar bekreftet to ting. For det første at hun hadde behov for var at vi andre brydde oss. For det andre at jeg kunne stole på min egen magefølelse koblet opp mot ørsmå signaler hos Åse – tilstrekkelig til at jeg kunne stille et direkte og åpent spørsmål om hva som skjedde med Åse der og da.

Det var også merkelig, og vidunderlig, å oppleve hvordan vi andre på nytt ble stille og ventet og lyttet til Åses svar. Servitrisen spurte om vi ville ha kaffe. Ja, og ta med en jordbærsorbet for  å feire møtet!

Gunaketu, 2006

Hvorfor gjorde han det, da? Sjekk det ut!

I Aftenposten 16.06.08 kunne Sylvi Leander fortelle oss hvordan ”mentalisering” kan hjelpe oss til å navigere i eget og andres sinn. Et dårlig kompass kan føre til misforståelser og flokete følelser. Ja, vi trenger gode verktøy – kompass – for å orientere oss i det mentale landskap. Ved videre undersøkelse finner jeg at ”den vitenskapelige tradisjon knyttet til begrepet mentalisering streber etter å utvikle et nytt intellektuelt rammeverk for psykoterapi... [for] å bruke terapeutiske teknikker som er særlig egnet til å fremme evnene til å mentalisere…Men til forskjell fra de tradisjonelle kognitive terapiformene, har mentaliseringsbasert terapi ikke bare fokus på egne tanker, men også både tanker og følelser hos andre.

            Det er spennende å lese hvordan kognitive terapiformer mer og mer fokuserer på samspillet mellom mennesker, og dermed nærmer seg de humanistiske sidene ved psykoterapi. Da jeg gikk befalsskolen, uten videre sammenligning med Sverre Disen, lærte vi at kompasset måtte samstemmes med terrenget. Det stemmer kanskje at raskeste vei til B går rett vest, men der ligger det kanskje også et 20 meter høyt stup. Også i organisasjonspsykologi lærer man igjen og igjen den dyre leksen at det lønner seg å sjekke ut ens forestillinger om klienten, enten de er ens egne ansatte eller deler av et annet konsern. Hvis ikke kan det være vanskelig å sette en kurs som passer og som man får den andre til å være med på uten å sabotere.

            Dette var en av de viktige ”oppdagelsene” i humanistisk psykologi: Å sjekke ut ens antagelse om den andre og så forholde seg til det svaret en fikk. Det viktigste var i tillegg ikke at forklaringen var så nøyaktig som mulig men at det åpnet for dialog mellom partene. Da har man virkelig fokus både på egne og andres tanker og følelser. Det går i riktig retning.

Gunaketu Kjønstad,

Oslo, 16.06.08

Vi tar for lett på psykiske lidelser – la gestaltterapeuter slippe til!

16. mars 2008 skriver Solveig Ruud at vi tar for lett på psykiske lidelser i Norge. Arnstein Mykletun, forsker ved Det psykologiske fakultet på Universitetet i Bergen og i Divisjon for psykisk helse ved Nasjonalt folkehelseinstitutt hevder at psykiske lidelser har overtatt som hovedårsak til uføretrygding i OECD, foran muskel- og skjelett-lidelser. Han hevder også at ”det er pussig om man ikke kan ta seg råd til mer og dyrere behandling, siden man allerede tar seg råd til å la folk gå på uføretrygd resten av livet.”

Det er godt å se alvoret i situasjonen lagt frem på en enkel og lettfattelig måte. Det er også forferdelig å høre om deprimerte pasienter som ikke får et annet tilbud enn å prøve en type piller før de blir uføretrygdet. Fra praksis med gestalt psykoterapi vet jeg at folk kan hjelpes og at det tar litt tid. Det tar mer tid enn et kort møte hos fastlegen eller på akutten, men kortere tid enn å leve resten av livet som uføretrygdet.

For kort tid siden behandlet jeg en klient som ble sykemeldt på grunn av alvorlig depresjon, fikk rekvisisjon fra fastlege og ble satt på venteliste til psykolog. Rekvisisjonen gjaldt ikke for gestaltterapi og han sluttet hos meg og satt seg til å vente.

Det er spesialister nok men de er ikke alle godkjent av helsevesenet.

Det er godt å høre Mykletun påpeke at mange som ikke responderer på én type piller, kan ha utbytte av et annet medikament, eller psykoterapi. Psykoterapeuter fra forskjellige felt begynner å innse at hvis man ikke responderer på én type psykoterapi kan man ha utbytte av en annen. Den mest effektive ingrediens er ikke teknikken men forholdet mellom pasient og psykoterapeut.

Det er mange psykoterapiformer som gjennom tiår har vist gode resultater og er anerkjent på universitetsnivå. Norsk helsevesen må tørre å sette til side særinteressene til de profesjoner som tjener godt på at det er lange ventelister til spesialister og ta hensyn til de som trenger hjelp til psykisk helse, og skattebetalernes evne til å betale for uføretrygd.

Barenboim brobygger

Barenboim brobygger

Som onsdagsskyene 20.08.2008 velter innover Oslo og det monumentale isfjell, frossen i stein, smelter ut i Oslofjorden, spaserer Daniel Barenboim og West-Eastern Divan orkesteret inn på senen på Operaen. Solveig Riiser skrev en vidunderlig artikkel sist uke (Morgenbladet, 15/8) om denne banebrytende bringer av håp. Men hva slags håp? Håp om at mennesker kan snakke med hverandre på tvers av landegrenser, språk og mistillit.

Det er fantastisk at en av verdens fremste pianister engasjerer seg for at mennesker kan møtes. Det er fantastisk at vi kan møte Barenboim og West-Eastern Divan orkesteret. Kan vi møte hverandre? Kan vi møte verden utenfor Oslo, utenfor Norge? Det er ikke lenge siden vi kjempet med nebb og klør for det norske landbruk og for å stenge ute land som har det mye vanskeligere enn Norge hadde det for 100 år siden og trengte eksport for å fø seg selv.

”Jeg liker ikke å snakke etter en konsert” sier Daniel Barenbaum etter trampeklapp. ”Ordene blir så svake. Men dette er ikke en vanlig konsert. Oslo betyr mye for alle disse menneskene fra Midt-Østen. Oslo inspirerte til håp - en liten stund. Så ble vi desillusjonert. Det varer enda.” Mannen som begynte å spille piano som 5-åring og provoserte Israelere ved å spille Wagner – kjent i Israel som en Nazi-yndling – er tydelig i sin tale. Publikum sitter lydhør. ”Jeg driver ikke med politikk” sier Barenboim ”og folk smiler. De tror meg ikke. Men jeg er opptatt av det mellommenneskelige. Det er det dette orkesteret handler. For å kunne spille må vi uttrykker oss selv fullstendig og samtidig lytter til de andre.

Så Oslo, hvordan er det med lyttingen? Det er ikke lenge side vi kjempet med nebb og klør for å beskytte norsk jordbruk og fiske under WTO forhandlingene. Det er bra at vi uttrykker oss selv. Lytter vi til de andre?

”Jeg tror ikke det er noen militær løsning på problemet i Midt-Østen. Problemet er at to folkeslag mener bestemt at de har retten til å bo alene på et lite landområde. Jeg tror ikke politikerne lytter. Divan orkesteret viser at det er mulig å lytte til hverandre.” Problemet er at mange folk lever på en liten klode og det er vanskelig å leve i fred hvis noen lever i overflod og andre ikke får være med å dele. For virkelig å kunne gå i dialog med folk fra Sør må vi kunne ta inn over oss det de sier og være åpne for nye løsninger. La oss derfor feire de nordmenn som lytter, fra Wergeland til Jonas Gahr Støre og Stein Lillevold, og selv åpne oss for nye muligheter.

Annen del av konserten er første akt i Wagner’s opera Valkyrien, der sopranen Waltraud Meier åpner med å erkjenne at hun må spørre. Vel sunget!

Gunaketu

Ledelse på helsa løs

I Dagens Næringsliv 7./8. juni 2008 kunne vi lese om bransjen ”lederkurs og coaching” som tilsynelatende karakteriseres som cowboypreget, amatørmessig og uten kontroll. Det er mye å kommentere på godt og vondt. Jeg er enig med artikkelforfatteren Solberg at de som driver menneskeutvikling bør praktisere med ydmykhet og kjenne sine begrensninger.

Solberg løfter frem situasjoner der medarbeidere blir hengt ut på upassende grunnlag og henger selv ut gestaltterapi, nevrolingvistisk programmering og terapeutiske samfunn som ”Heathrow-litteratur. Da jeg selv tok en Master i næringslivsetikk ved UMIST i Manchester i 1993 var det tydelig hvordan næringslivet forteller historien om seg selv og redigerer ut det som ikke passer. Her er to historier jeg lurer på om Solberg bidrar til å redigere ut:

Hva er det som bidrar til ”at hver tredje nordmann får behov for psykisk hjelp og at én av fire i indre Oslo går til enhver tid rundt med en lidelse som ville gitt dem sykemelding hvis de ønsket det”? Spørsmålet er sammensatt og jeg tenker at vår organisering av arbeidslivet er en viktig faktor. Hvordan har det seg at ledere legger ned produksjon som går med overskudd, som skjedde med Norsk Skog i Union i Skien? Første historie går ut på at noen ledere skrur opp forventninger til hva vi kan få ut av medarbeidere så de går på høygir og får problemer, og kaster problemene til coacher og lederutviklere. Vær så god!

Hva er det som bidrar til at gestaltterapi, nevrolingvistisk programmering og terapeutiske samfunn har blitt marginalisert innen det psykologifaget? Det er kun gestaltterapi jeg kjenner etter fire års utdannelse ved Høgskolen Norsk Gestaltinstitutt og egen praksis. Gestaltterapi oppsto delvis som en reaksjon til psykologer som behandlet pasienter eller klienter som ”objekter” og ikke ”subjekter” eller likemennesker. Organisasjonspsykologer balanserer en vanskelig linje mellom å olje bedriftens maskineri og utvikle den menneskelige kompetanse. Med større fokus på ”likemenneskeligheten” er det vanskeligere å legge ned Norsk Skog i Union. Denne andre historien handler om å henge ut syndebukker (hvorav et ukjent antall nok er skyldige) for å avlede oppmerksomhet fra problematiske forhold i egen bedrift eller fag.

Ironisk nok tilbød Dagens Næringsliv selv et ”Lederkurs på 1,2,3: Hvordan drive en suksessrik organisasjon og samtidig lede ansatte mest mulig effektivt?”, skrevet i fult alvor av Line Kaspersen 18. april 2006. Men det er lenge siden, så nå har de sikkert sett lyset.

Gunaketu Kjønstad

Siviløkonom, gestaltterapeut, prosessveileder i Pustepause

En begynnelse

"Du skal få høre fuglesang.
Du skal få slippe å synge selv.
Å lytte skal være din sang."
(Jan Erik Vold)

Velkommen til å lytte til denne bloggen.