Gunaketu

2011-11-05T21:13:00.000+01:00

For en velkomst! Takk til alle for gavene Ingrid Stephanie og vi fikk da vi kom hjem på torsdag. Kjempekoselig med nærmeste familie på flyplassen og stor overraskelse i leiligheten.
Nå lurer hun på hvor besteforeldrene bor og vil gjerne besøke dem.

Ingrid Stephanie lurer på om det er natt hele tiden, siden det er så mørkt. Dessuten synes hun det er kaldt og det kan jo hjelpe oss til å få henne til å godta alle klærne hun må ha på seg til vinteren. Vi har også introdusert henne til 'innesko' og at det er forskjell på inne- og utesko.

Hun har allerede fått besøkt Anne K i barnehagen og det var stas. En runde med sykkeltilhenger har hun også fått prøvd, så nå vet vi at hun liker det.

2011-11-02T02:04:00.000+01:00

Det har til og med blitt tid til meditasjon for Gunaketu om morgenene mens Grethe og Stephanie har snorket, kost, badet, skrevet dagbok, snakket og tullet. Det har blitt meditasjon på pusten for å holde kontakten med øyeblikket, meditasjon på kjærlig vennlighet for å skape empati og forståelse for alle, visualisering av Buddha for å holde det store perspektivet, og så bare det å sitte - være i øyeblikket - som Stephanie gjør veldig bra.

2011-10-30T03:12:00.000+01:00

I går sa vi farvel på barnehjemmet og Ingrid Stephanie fikk velge med seg en leke. Det ble en grønn bruktbil, (GM?), stasjonsvogn med dårlige aksler, knust frontrute, ødelagt bakdør og sprukken felg. Da den trillet dårlig ga Stephanie den et ekstra dytt slik at en rute til ble knust. Etter å ha passert noen som sto og vasket bilen sin, ville hun hjem og vaske den. Hun ble litt skuffet da vindusviskerne på bilen ikke fungerte, og Grethe måtte forklare at det er forskjell mellom leker og virkelige biler.

Takk til dere som sendte med oss tøy - vi ga det til barnehjemmet igår.

Returbillettene er i boks og vi kommer hjem torsdag 3.11. Vi har aldri reist med så mye bagasje noen gang og mer skal det bli. Så da ble det innkjøp av ekstra bag. 150 liter er mer enn nok til å smugle et barn ut av landet ... Så hvis vi ikke får passet til Ingrid Stephanie i tide ...

1. forsøk på Familiebildet

2. forsøk

2011-10-28T03:18:00.002+02:00

Onsdag ble papirene fra domstolen levert til Folkeregisteret og i morgen skal vi registrere Stephanie med nytt navn. Siden det er offentlige fridager mandag og tirsdag får vi ikke passet hennes før onsdag. Nå venter vi bare på at reisebyrået skal si at vi kan bytte vår returbillett slik at vi kan vende nesen hjemover onsdag 2.11. Mens vi venter gjør vi oss fine på håret...

og Stephanie lærer:

at hun heter Ingrid Stephanie Alejandra Kjønstad, men det tar lenger tid å lære seg å si hele navnet.
å drikke fra vannflaske uten å ta munnen rundt hele tuten.
å helle ut vann uten å søle på seg.
å vente
å ikke dra borrelåsremmene helt ut av skoene når hun tar dem av.
uttale 'lillefinger'
skrelle klementiner

Turistfamilien i Valparaiso, byen med de flotte fargene, grafitti og veggmaleriene, oppoverbakkene med diverse 'fløibaner'...

2011-10-26T03:27:00.002+02:00

Værsågo' var det første norske ordet vi hørte Stephanie si. Det er et ord hun koser seg skikkelig med for det betyr at hun kan begynne å spise. Banan og brød er fortsatt favoritten.

Stephanie liker godt å synge og lærer en del norsk gjennom det. Ellers er hun opptatt av rollespill rundt matlaging og spising. Her spør hun hva tingene heter på norsk.

Ellers liker hun å danse og showe, og har masse humor. For ikke å snakke om masse humør av ulike slag.

Stephanies første besøk i dyrepark. Vi har vår egen brølende løve, lekne apekatt, elefant i glasshus, snakkende papegøye, sinte bjørn, glade pingvin, badende flodhest, kjærlige love bird, sjefete hvite tiger, svinsende perlehøne, søte marekatt, glemsomme ekorn, påståelige sjøløve, masekråke, sta somalisk geit, utålmodige gribb...

... men lamaen hadde bedre utsikt

2011-10-25T01:21:00.000+02:00

Det er så mange 'første gang' for Ingrid Stephanie Alejandra:

På stranden

Med føtter i Stillehavet

Besøk på vingård

Piknik på fjellet

Å se sjøløver 'live'

Som turist (besøkte Pablo Nerudas hus ved havet)

Sykle på 3 hjulsykkel: http://www.youtube.com/watch?v=e4iEiLCy4FI

2011-10-13T02:45:00.000+02:00

Rettsmøtet i går gikk bra og vi slipper det andre rettsmøtet som man noen ganger må gjennom. Det betyr at vi nå bare venter på at byråkratiet skal gjøre ferdig alle papirene, og det kan ta et par uker. Gunaketu lagde et lite ritual på kvelden for å feire at vi nå er en familie. I morgen drar vi til Valparaiso for 10 dager og leier en leilighet uten internettforbindelse. Så da blir det litt tid før neste blogginnlegg.

Det blir fint med et sceneskifte. Grethe savner hverdagslivet hjemme i Norge og gleder seg til vi kan dra hjem og starte på rutinene der med Stephanie. Vi synes begge at livet i Chile er som å leve i en kokong. Vi håper på å komme hjem før 13.11. som er Stephanies bursdag.

2011-10-11T03:59:00.000+02:00

En kunstner in spe...

Papir var visst ikke så nødvendig. Bare det er vann med i aktiviteten kan Stephanie konsentrere seg ganske lenge. Utforskning av fysikkens lover er også kreativt.

Etter en lang maleøkt gjør Stephanie seg klar for en treningstur.

2011-10-11T03:08:00.000+02:00

Hvordan snakke med en sint 3 åring om følelser? Det er ikke alltid lett å vite om man er trist eller sint når man slår seg, blir redd, eller ikke får viljen sin. Gunaketus spansk er nesten ikke-eksisterende. Grethes spansk er ikke alltid lett å forstå, og er noe begrenset ift å få sagt alt som er nødvendig. Stephanie vet ikke alltid hva hun vil eller hva hun føler, og da er det i hvert fall vanskelig for henne å uttrykke seg. Hun sier hun vil ha den grønne, glade ballongen, men etter et raserianfall pekte hun på den røde og sa navnet sitt.

2011-10-10T01:49:00.000+02:00

Første restaurantbesøk - det ble italiensk og Stephanie fikk lage pizza. Så da vet vi hva vi kan lage av spesialmelet som vi har med... Pga PKU'en kan hun ikke spise mat som ikke er veid opp og utregnet ift proteiner, så vi spurte om hun kunne få spise allerede oppmålt mengde med brød og banan på restauranten. Det var spesielt bra for da slapp den sultne fuglungen vår å vente så lenge på maten. Helten Alejandro derimot måtte vente lenge på sin mat.

Stephanie er så nysgjerrig på smaker og lukter og fikk prøve både oregano og fersk persille. Chiliblandingen fikk hun ikke smake på. Hun likte både limejuicen til Grethe og mangojuicen til Gunaketu. På barnehjemmet sa de at hun ikke likte sitrusfrukter, men hun sjarmerte kelneren til å gi henne 2 ekstra limeskiver som hun sugde i seg. Deretter gikk isbitene samme vei.

2011-10-09T04:37:00.000+02:00

I dag tok Stephanie T-bane for første gang. Det var nok et transportmiddel som falt i smak. Fremfor å gå enda en tur i lekestativparken like ved hotellet, dro vi til Teknisk Museum hvor Stephanie lekte mest i lekestativparken utenfor museet. Men det var gøy å blåse såpebobler, se seg selv i rare speil og løpe bortover et piano. Det var nok voldsomt mange inntrykk i dag, så tilbake til rutinen med den nærmeste parken i morgen. Kanskje vi treffer helten der igjen?

Tilleggsrutiner:

alltid masse tørkepapir i lommene
alltid legge ting vi ikke vil ha ødelagt, eller som kan skade henne eller omgivelsene, på ulike høytliggende steder slik at vi ikke finner dem selv (hvor er pennen, saksa, kameraet, 7.ende sansen ...?)

2011-10-06T03:51:00.000+02:00

Vår datter har allerede rukket å forelske seg. Den utkårede er 2 år eldre Alejandro som bor på samme hotell som oss. Helten viste henne hvordan man lager sølekaker, fyller på og heller ut av en vannekanne og dekker til føttene i sanden. Mer skal ikke til... Hun gleder seg til å vise ham at hun har fått klippet luggen (av mamma med en meget dårlig saks), slik som han også kom nyklippet sist gang de møttes, samt å vise han sine nye sko.

Etter å ha fått den samme grønnsakssuppen 2 ganger om dagen i alle år, har Stephanie nå utvidet sitt repertoar til brød med banan, pasta med pesto og kokkoscurrygryte. Hva blir det neste?

Grethe har forklart henne at "hija" (som betyr datter) ikke er hennes nye navn, men er noe hun er. Hva besteforeldre, tante/onkel, fetter er har hun blitt mer opptatt av etter å ha skypet med Grethes familie. Hun skjønner at de har noe med henne selv å gjøre og da er det stas. Det virker som hun tenker at de er hennes på en eller annen måte. Etter skypingen øver hun seg på navnene deres, inkludert hunden Lexi. Nå klarer hun å si navnet til Gunaketu, men nekter for at hun heter noe annet enn Stephanie. Så Kjønstad har vi ikke en gang nevnt at hun skal hete.

Ellers begynner rutinene å legge seg. En dose Ipod titting (den blå sykkelen er fortsatt favoritten) i sengen mens Gunaketu mediterer. I dag tegnet Grethe en sykkeltilhenger med henne inne i og pappa foran på sykkel - dette for å forklare henne at vi tenker å kjøpe en slik til henne. Så er det frokost med protester mot å drikke proteinerstatningen sin. Og da får vi tid til å bla. å skrive blogg og mailer, mens hun sturer på gulvet. Kanskje blir det tid til litt lek med plastelina før en tur på lekeplassen. Deretter almuerzo (som egentlig er hovedmåltidet her, men som vi har gjort om til vanlig brødlunsj) og mer lek hjemme på hotellet før middag og bading. Vann er fortsatt en favorittaktivitet ute som inne. Leggeritualet tok 3 kvelder å få til. Men nå er det kos med Ipod og Den blå sykkelen sammen med siste flaske med proteinerstatning.

I morgen får vi 'hjemmebesøk' av de lokale adopsjonsmyndighetene. 11.10. er det første rettsmøte, og så kan vi dra litt rundt i Chile mens vi venter på at de ferdigstiller papirene.

2011-10-06T03:22:00.002+02:00

Min pappa er stygg sier Stephanie

Reinsdyr eller djevel ? Siden Stephanie ikke har forhold til noen av delene så var svaret enkelt : hylende latter!

Hm, blir det sykkel eller motorsykkel med sidevogn først?

2011-10-03T02:03:00.001+02:00

Hah! Jeg har danket ut Walt Disney som filmskaper - Stephanie har nå lært seg Ipoden min slik at hun kan se filmene mine om og om igjen. Det er muligens fordi hennes far har en hovedrolle i filmene, og at han er kulere enn Pochahontas som hun ikke ville se mer enn halve av. Eller at hennes egen tannbørste er tyven... For de som ikke har sett filmene:http://www.youtube.com/watch?v=y5fL95mRJMQ
http://www.youtube.com/watch?v=Y86D1UhA_Yc&feature=related
http://www.youtube.com/watch?v=6y-XpacHLu0&feature=related

I dag har vært en kjempefin dag. Å se Stephanie

finne ut av hvordan hun skal klatre opp til yndlingssklien i lekeparken
betrakte andre foreldre som leker med barna sine (hva tenker hun mon tro?)
for første gang tørre å huske med ordentlig fart og så snakke med henne om hvordan det oppleves i magen hennes.
forstå mer og mer at hun ikke skal løpe ut i veien (det hjalp med litt håndbevegelser og kræsjlyd for å vise hva som ville skje ift biler).
klare å vente rolig på middagsmaten som ble ekstra forsinket da vi ble forvirret over oppmåling av maten. Dog skal det sies at hun prøvde seg med å si 'værsågo' før vi satte oss til bords. Det er det første ordet vi har hørt henne si på norsk.
bruke den lille kalkulatoren vår og en papirlapp for så å si at nå har hun også veid og regnet ut maten sin.
trene Gunaketu på styrkerommet (kreativ tilpasning å bruke hennes 16 kilo som ekstra vekt for å trene armer og ben) som ikke var best utstyrt.
respektere at hun ikke skal forstyrre Gunaketu når han mediterer
løpe bort til en sykkel og ville sitte på den. Veldig fristet til å kjøpe en liten sykkel til henne allerede her. Vi får se om det ikke blir liten tandemtilhenger med en gang vi kommer hjem.

2011-10-01T17:44:00.000+02:00

Som den ansvarsfulle mor skal Grethe lære å blande proteinerstatningen til Stephanie. Til slutt en liten rist.

2011-09-28T14:25:00.000+02:00

Det gikk kjempebra i går! Stephanie var litt sjenert i begynnelsen, men det varte ikke lenge før hun ble begeistret for Gunaketu med mamma som en trygg støtte i bakgrunnen. Tiaraen var helt uinteressant (heldigvis ?) og det var mer gøy med rollespill rundt matlaging og spising, biler, flyklistremerker og å gå ut på tur. Så nå skal vi bytte alt det rosa tøyet vi har kjøpt som allerede er for små...

Like før

2011-09-27T14:06:00.000+02:00

Frokost med lånt stil...

Like før vi skal møte henne... slapper av med deilig frokost på balkongen mens vi ser utover staute karer som jobber manuelt på en arbeidsplass. Hardt arbeid - jeg føler meg utrolig priveligert.

Det neste store eventyret - møte med Ingrid Stephanie Alejandra

2011-09-26T13:47:00.000+02:00

Historien er uten begynnelse og ende, men 22. september reiste Grethe og jeg til Santiago for å hente vår adoptivdatter på snart 4 år. Det var en deilig høstlig ettermiddag, der solen skinte blankt i vår kjære Akers elv, uforstyrret av at vi kom drassende med mer bagasje enn vi noen gang har drasset på: 23+18+12+13kg.
Etter mellomlanding i Paris hvor jeg var bevisst på ikke å la fransken ødelegge min lille spire av spansk prøvde vi å sove oss videre til Santiago.
Det var et helt fantastisk skue som møtte oss når solen sto opp og flombelyste de spisse, snødekte fjelltoppene som omkranser Santiago. Ikke helt ulikt Jotunheimen, men så mye mer.

Inne på Ainara Suite appartment hotel fikk vi vite av Adopsjonsforums lokale representant at vi skulle møte barnevernet først på mandag. Vi hadde da hele helgen til å sove ut, være litt turister og lage et hjem på hotellrommet. Vi bor på et hotell med separat soverom, liten stue og kjøkken i ett og bad med badekar, og en liten balkong. Det er ganske mye trafikk på den ene siden og stille på den andre. Jeg jogget en tur for å rekognosere i området og det virker lovende. Her er vår, med frukttrær i blomst og gule valmuer langs veiene.

Vi prøvde oss på historisk museum på lørdag for å få et inntrykk av landet, men vi var nok litt for trøtte til virkelig å sette pris på det. Om kvelden hadde vi en ide om å gå ut for å høre litt jazz, og så gikk strømmen - for oss og 11. millioner chilenere , ca kl 22.00 Jeg gikk en liten tur ut og det var rart å se så mange mennesker på gaten, kun opplyst av trafikklys og bilenes lykter.

På søndag dro vi til et lokalt marked ved Franklin t-banestasjon. Nær stasjonen var det et helt vanlig marked der vi kjøpte lekeball og noen klær. Lenger vekk ble det et rokka loppemarked der du kunne kjøpe alt fra gamle kardanger via enkeltplugger til å skru i veggen til antikviteter og gitarer laget i Chile. Da kan du gjette hva vi kjøpte!

Vi har også kjøpt en tiara til prinsessen!

Nå er det mandag morgen og vi skal møte barnevernet om halvannen time. Sommerfuglene er på plass og aktive. Vamos!

Lik meg - Roman om karriere, kjærlighet og gestaltterapi

2011-08-30T10:54:00.000+02:00

I sommer har jeg endelig klart å forvandle manuskriptet som begynte på en lek mens jeg ventet på klienter på Torshov, til en ferdig bok. Wow.

Jeg har lenge vært inspirert av Irvin Yalom og hans evne til å kombinere dypsindige refleksjoner og eksempler på god psykoterapi med spennende fortellinger. De bøkene har jeg hentet mange tips og visdom fra.

På samme måte har det vært spennende og veldig lærerikt å selv skrive om gestaltterapi i fiksjons form. Hva ville terapeuten Petter ha gjort i en gitt situasjon? Hva tenker klienten Arne, og hva er det han formidler til terapeuten? Er det lov å ta i bruk boksehansker i terapirommet? Jeg tør ikke i hverdagslivet, men kan prøve i boken. Kanskje en dag...

Det er derfor veldig spennende å se egne refleksjoner i ferdig trykk.

Jeg håper du også kan bli inspirert ved å lese boken og tar gjerne imot kommentarer (så lenge du ikke sammenligner meg med Yalom ;-))

Eggen Network

2011-02-01T13:45:00.003+01:00

Jeg har begynt å samarbeide med Eggen Network - spennende. Gå til ny side og skroll nedover siden for å se hvem vi er, og hvis du vil snakke mer så er jeg her...

Romjulstanke

2010-12-29T11:32:00.000+01:00

Månen er et sagn om solen (K Falkeide)

Gestaltkonferanse i Berlin

2010-09-22T11:17:00.000+02:00

Mellom slagene under Gestaltkonferanse i Berlin tok vi en tur til Holocaust memorial. Jeg har aldri forstått poenget med det ved å se på bilder og heller ikke ved å se det fra utsiden.

Lyset gikk opp når jeg gikk inn i monumentet og skyggene og temperaturen senket seg. Jeg hørte folk løp og snakket men så dem ikke annet enn i korte glimt. Jeg visste aldri hvem jeg kom til å møte ved neste hjørne - venn eller fiende?

En sterk påminnelse om at det ikke er nok å se et bilder eller stå utenfor å se på for å forstå - jeg må oppleve.

In Treatment 16.mars

2010-06-16T23:08:00.002+02:00

Bess, moren til Oliver, ber om en samtale alene før eks-mannen og sønnen blir med inn. Prøver hun å sjekke opp Paul? Hun er så smørblid. Paul biter ikke på men går til motpolen. Stemmer glansbildet? Han tar sats i velviljen og konfronterer Bess. Ødelegger han ferien hennes eller gir han henne en god sjanse til å reflektere over virkeligheten med en venninne?

Med Oliver er han forsiktig. Ved første motstand prøver han noe annet, og no annet, og noe annet. Så møtes de til slutt og gutten får i seg skikkelig næring: fysisk og relasjonelt. Et vakkert øyeblikk.

In Treatment

2010-06-12T23:10:00.001+02:00

In Treatment er et spennende program som tydeliggjør interessen og behovet for å snakke om våre mellommenneskelige forhold. Som gestaltterapeut og veileder synes jeg det er spennende å trekke frem aspekter som jeg liker spesielt godt. Jeg håper andre kan gjøre det samme.

In treatment 13:35

Terapeuten tar med seg sønnen Oliver på gangen når foreldrene begynner å krangle om farens nye kjæreste som også har vært Olivers lærer. Der snakker de om skilpadden som Oliver etterlot på et tidligere besøk. Terapeuten snakker om skilpadden og hvordan den bærer huset med seg. Oliver sier den er så treg fordi den bærer huset sitt rundt. Terapeuten spør om det er andre ting han ser i skilpadden.

Blinkskudd!

Han lar Oliver snakke om familiesituasjonen i forhold til den trygge skilpadden. Hva skjer?

Blinkskudd nummer to.

Oliver la merke til skoboksen som skilpadden kom i: Er terapeuten en far; en god far; en god far som Oliver savner? En god åpning til å snakke om gutter som også lever med skilte foreldre og savner dem og er lik ham selv i gapet mellom mor og far. Det at han åpner for fri assosiasjon rundt skilpadden med huset på ryggen gir uttelling.

Skriveøvelse

2010-06-12T13:24:00.000+02:00

I det siste har jeg blitt inspirert til å jobbe med egen skriveferdighet. Først fikk jeg låne Gro Dahle sitt Skrivekurs for skrivelystne av Trine og ble veldig inspirert. Så inspirert at jeg startet et lite skrivekurs for amatører. Der brukte jeg en liten øvelse:

Se rundt deg. velg en ting. Gi den sjel: Jeg ser på multiskriveren min der den sitter med åpen kjeft som en hval og venter på A4 krill som må komme. Store stimer på 500 papirkrill går unna i fem jafs.
Velg en annen ting: Bordlampen jeg fikk av Inge; en slags maritim overlevning som for tiden har slått seg helt av og surmuler på kassa si, lengtende etter Kaptein Akkab som ble tatt av Mobi Dick.
Skriv en historie om hvordan de møtes.
Publiser historien din her :-)

Nattens sitat

2010-06-12T02:29:00.001+02:00

For å se virkeligheten klarere må man vende seg bort fra det man har vennet seg til å betrakte som virkeligheten (Platon)

Å lytte til en venn på kafe

2010-06-12T01:04:00.000+02:00

Å lytte til en venn på kafé.

Vi satt fire venner og snakket på Mat og Mer. Jeg var litt mulefunken fordi de ikke serverer deres ypperlige linsesuppe om sommeren, men la gå. Åse slet nemlig med større problemer på hjemmefronten og jeg ble lutter øre. Vi ble alle lutter øre. Med formaninger fra utallige kommunikasjonsbøker prøvde vi å lytte og ikke komme med løsninger og råd. Det klarte vi også en stund. Så ble vi ivrige, fanget av egne råd og opprørt over andres utilstrekkelige råd. Så var det et eller annet som skjedde med Åse. Jeg skottet bort og spurte hva det var som skjedde med henne. Hun svarte med tårer i øynene at hun var berørt og at hun var redd for å se på meg fordi jeg så henne så tydelig. Hun var også glad for at jeg hadde spurt hva som skjedde med henne: Det var det hun virkelig trengte.

Jeg følte meg både beæret og smigret. Jeg liker å tenke at jeg ser folk, og liker det ennå bedre når det blir bekreftet av andre. Det var også noe godt og vemodig som rørte seg i meg når hun sa det, vi møttes.

Så begynte jeg å tenke: Hva var det jeg så? Hva var det som gjorde at Åse syntes jeg så henne? Vi satt i stearinlys, men jeg husker at ansiktet og spesielt partiet rundt øynene skiftet ørlite grann farge. Det virket også som om øynene ble en anelse mørkere for jeg husker at jeg prøvde å se etter om hun var i ferd med å begynne å gråte, men nei. Mer var det ikke jeg så. Samtidig husker jeg at noe skjedde med meg. Jeg ble utålmodig og frustrert med oss andre som kom med alle disse rådene. Samtidig ble jeg nysgjerrig på hvordan Åse egentlig hadde det midt i strømmen av gode, velmenende råd. I denne sammenhengen var dèt tilstrekkelig til at jeg tok sjansen og spurte direkte, og vi så hverandre.

Jeg er av typen som av vane misliker konflikter og syntes det var utfordrende å spørre Åse direkte. Ikke bare fra mangel på bevis om at noe ikke stemte, men også ut av frykt for å bry meg med noe som ikke var min sak. Åses svar bekreftet to ting. For det første at hun hadde behov for var at vi andre brydde oss. For det andre at jeg kunne stole på min egen magefølelse koblet opp mot ørsmå signaler hos Åse – tilstrekkelig til at jeg kunne stille et direkte og åpent spørsmål om hva som skjedde med Åse der og da.

Det var også merkelig, og vidunderlig, å oppleve hvordan vi andre på nytt ble stille og ventet og lyttet til Åses svar. Servitrisen spurte om vi ville ha kaffe. Ja, og ta med en jordbærsorbet for å feire møtet!

Gunaketu, 2006

Hvorfor gjorde han det, da? Sjekk det ut!

2010-06-12T01:00:00.000+02:00

Hvorfor gjorde han det, da? Sjekk det ut!

I Aftenposten 16.06.08 kunne Sylvi Leander fortelle oss hvordan ”mentalisering” kan hjelpe oss til å navigere i eget og andres sinn. Et dårlig kompass kan føre til misforståelser og flokete følelser. Ja, vi trenger gode verktøy – kompass – for å orientere oss i det mentale landskap. Ved videre undersøkelse finner jeg at ”den vitenskapelige tradisjon knyttet til begrepet mentalisering streber etter å utvikle et nytt intellektuelt rammeverk for psykoterapi... [for] å bruke terapeutiske teknikker som er særlig egnet til å fremme evnene til å mentalisere…Men til forskjell fra de tradisjonelle kognitive terapiformene, har mentaliseringsbasert terapi ikke bare fokus på egne tanker, men også både tanker og følelser hos andre.

Det er spennende å lese hvordan kognitive terapiformer mer og mer fokuserer på samspillet mellom mennesker, og dermed nærmer seg de humanistiske sidene ved psykoterapi. Da jeg gikk befalsskolen, uten videre sammenligning med Sverre Disen, lærte vi at kompasset måtte samstemmes med terrenget. Det stemmer kanskje at raskeste vei til B går rett vest, men der ligger det kanskje også et 20 meter høyt stup. Også i organisasjonspsykologi lærer man igjen og igjen den dyre leksen at det lønner seg å sjekke ut ens forestillinger om klienten, enten de er ens egne ansatte eller deler av et annet konsern. Hvis ikke kan det være vanskelig å sette en kurs som passer og som man får den andre til å være med på uten å sabotere.

Dette var en av de viktige ”oppdagelsene” i humanistisk psykologi: Å sjekke ut ens antagelse om den andre og så forholde seg til det svaret en fikk. Det viktigste var i tillegg ikke at forklaringen var så nøyaktig som mulig men at det åpnet for dialog mellom partene. Da har man virkelig fokus både på egne og andres tanker og følelser. Det går i riktig retning.

Gunaketu Kjønstad,

Oslo, 16.06.08

Vi tar for lett på psykiske lidelser - la gestaltterapeuter slippe til!

2010-06-12T00:56:00.000+02:00

Vi tar for lett på psykiske lidelser – la gestaltterapeuter slippe til!

16. mars 2008 skriver Solveig Ruud at vi tar for lett på psykiske lidelser i Norge. Arnstein Mykletun, forsker ved Det psykologiske fakultet på Universitetet i Bergen og i Divisjon for psykisk helse ved Nasjonalt folkehelseinstitutt hevder at psykiske lidelser har overtatt som hovedårsak til uføretrygding i OECD, foran muskel- og skjelett-lidelser. Han hevder også at ”det er pussig om man ikke kan ta seg råd til mer og dyrere behandling, siden man allerede tar seg råd til å la folk gå på uføretrygd resten av livet.”

Det er godt å se alvoret i situasjonen lagt frem på en enkel og lettfattelig måte. Det er også forferdelig å høre om deprimerte pasienter som ikke får et annet tilbud enn å prøve en type piller før de blir uføretrygdet. Fra praksis med gestalt psykoterapi vet jeg at folk kan hjelpes og at det tar litt tid. Det tar mer tid enn et kort møte hos fastlegen eller på akutten, men kortere tid enn å leve resten av livet som uføretrygdet.

For kort tid siden behandlet jeg en klient som ble sykemeldt på grunn av alvorlig depresjon, fikk rekvisisjon fra fastlege og ble satt på venteliste til psykolog. Rekvisisjonen gjaldt ikke for gestaltterapi og han sluttet hos meg og satt seg til å vente.

Det er spesialister nok men de er ikke alle godkjent av helsevesenet.

Det er godt å høre Mykletun påpeke at mange som ikke responderer på én type piller, kan ha utbytte av et annet medikament, eller psykoterapi. Psykoterapeuter fra forskjellige felt begynner å innse at hvis man ikke responderer på én type psykoterapi kan man ha utbytte av en annen. Den mest effektive ingrediens er ikke teknikken men forholdet mellom pasient og psykoterapeut.

Det er mange psykoterapiformer som gjennom tiår har vist gode resultater og er anerkjent på universitetsnivå. Norsk helsevesen må tørre å sette til side særinteressene til de profesjoner som tjener godt på at det er lange ventelister til spesialister og ta hensyn til de som trenger hjelp til psykisk helse, og skattebetalernes evne til å betale for uføretrygd.

Barenboim brobygger

2010-06-12T00:50:00.000+02:00

Barenboim brobygger

Som onsdagsskyene 20.08.2008 velter innover Oslo og det monumentale isfjell, frossen i stein, smelter ut i Oslofjorden, spaserer Daniel Barenboim og West-Eastern Divan orkesteret inn på senen på Operaen. Solveig Riiser skrev en vidunderlig artikkel sist uke (Morgenbladet, 15/8) om denne banebrytende bringer av håp. Men hva slags håp? Håp om at mennesker kan snakke med hverandre på tvers av landegrenser, språk og mistillit.

Det er fantastisk at en av verdens fremste pianister engasjerer seg for at mennesker kan møtes. Det er fantastisk at vi kan møte Barenboim og West-Eastern Divan orkesteret. Kan vi møte hverandre? Kan vi møte verden utenfor Oslo, utenfor Norge? Det er ikke lenge siden vi kjempet med nebb og klør for det norske landbruk og for å stenge ute land som har det mye vanskeligere enn Norge hadde det for 100 år siden og trengte eksport for å fø seg selv.

”Jeg liker ikke å snakke etter en konsert” sier Daniel Barenbaum etter trampeklapp. ”Ordene blir så svake. Men dette er ikke en vanlig konsert. Oslo betyr mye for alle disse menneskene fra Midt-Østen. Oslo inspirerte til håp - en liten stund. Så ble vi desillusjonert. Det varer enda.” Mannen som begynte å spille piano som 5-åring og provoserte Israelere ved å spille Wagner – kjent i Israel som en Nazi-yndling – er tydelig i sin tale. Publikum sitter lydhør. ”Jeg driver ikke med politikk” sier Barenboim ”og folk smiler. De tror meg ikke. Men jeg er opptatt av det mellommenneskelige. Det er det dette orkesteret handler. For å kunne spille må vi uttrykker oss selv fullstendig og samtidig lytter til de andre.

Så Oslo, hvordan er det med lyttingen? Det er ikke lenge side vi kjempet med nebb og klør for å beskytte norsk jordbruk og fiske under WTO forhandlingene. Det er bra at vi uttrykker oss selv. Lytter vi til de andre?

”Jeg tror ikke det er noen militær løsning på problemet i Midt-Østen. Problemet er at to folkeslag mener bestemt at de har retten til å bo alene på et lite landområde. Jeg tror ikke politikerne lytter. Divan orkesteret viser at det er mulig å lytte til hverandre.” Problemet er at mange folk lever på en liten klode og det er vanskelig å leve i fred hvis noen lever i overflod og andre ikke får være med å dele. For virkelig å kunne gå i dialog med folk fra Sør må vi kunne ta inn over oss det de sier og være åpne for nye løsninger. La oss derfor feire de nordmenn som lytter, fra Wergeland til Jonas Gahr Støre og Stein Lillevold, og selv åpne oss for nye muligheter.

Annen del av konserten er første akt i Wagner’s opera Valkyrien, der sopranen Waltraud Meier åpner med å erkjenne at hun må spørre. Vel sunget!

Gunaketu

Ledelse på helsa løs

2010-06-12T00:48:00.000+02:00

Ledelse på helsa løs

I Dagens Næringsliv 7./8. juni 2008 kunne vi lese om bransjen ”lederkurs og coaching” som tilsynelatende karakteriseres som cowboypreget, amatørmessig og uten kontroll. Det er mye å kommentere på godt og vondt. Jeg er enig med artikkelforfatteren Solberg at de som driver menneskeutvikling bør praktisere med ydmykhet og kjenne sine begrensninger.

Solberg løfter frem situasjoner der medarbeidere blir hengt ut på upassende grunnlag og henger selv ut gestaltterapi, nevrolingvistisk programmering og terapeutiske samfunn som ”Heathrow-litteratur. Da jeg selv tok en Master i næringslivsetikk ved UMIST i Manchester i 1993 var det tydelig hvordan næringslivet forteller historien om seg selv og redigerer ut det som ikke passer. Her er to historier jeg lurer på om Solberg bidrar til å redigere ut:

Hva er det som bidrar til ”at hver tredje nordmann får behov for psykisk hjelp og at én av fire i indre Oslo går til enhver tid rundt med en lidelse som ville gitt dem sykemelding hvis de ønsket det”? Spørsmålet er sammensatt og jeg tenker at vår organisering av arbeidslivet er en viktig faktor. Hvordan har det seg at ledere legger ned produksjon som går med overskudd, som skjedde med Norsk Skog i Union i Skien? Første historie går ut på at noen ledere skrur opp forventninger til hva vi kan få ut av medarbeidere så de går på høygir og får problemer, og kaster problemene til coacher og lederutviklere. Vær så god!

Hva er det som bidrar til at gestaltterapi, nevrolingvistisk programmering og terapeutiske samfunn har blitt marginalisert innen det psykologifaget? Det er kun gestaltterapi jeg kjenner etter fire års utdannelse ved Høgskolen Norsk Gestaltinstitutt og egen praksis. Gestaltterapi oppsto delvis som en reaksjon til psykologer som behandlet pasienter eller klienter som ”objekter” og ikke ”subjekter” eller likemennesker. Organisasjonspsykologer balanserer en vanskelig linje mellom å olje bedriftens maskineri og utvikle den menneskelige kompetanse. Med større fokus på ”likemenneskeligheten” er det vanskeligere å legge ned Norsk Skog i Union. Denne andre historien handler om å henge ut syndebukker (hvorav et ukjent antall nok er skyldige) for å avlede oppmerksomhet fra problematiske forhold i egen bedrift eller fag.

Ironisk nok tilbød Dagens Næringsliv selv et ”Lederkurs på 1,2,3: Hvordan drive en suksessrik organisasjon og samtidig lede ansatte mest mulig effektivt?”, skrevet i fult alvor av Line Kaspersen 18. april 2006. Men det er lenge siden, så nå har de sikkert sett lyset.

Gunaketu Kjønstad

Siviløkonom, gestaltterapeut, prosessveileder i Pustepause

En begynnelse

2010-06-12T00:33:00.000+02:00

"Du skal få høre fuglesang.
Du skal få slippe å synge selv.
Å lytte skal være din sang."
(Jan Erik Vold)

Velkommen til å lytte til denne bloggen.